jeg har tårer i øynene, for første gang på fantastisk lenge.
og det er ikke de vanlige tårene; fylt med angst, frykt og panikk.
vist er de sorgmotige, men melankolske og vakre.

jeg gråter fordi jeg er ferdig med en fantastisk bok.
jeg gråter alltid ved slutten av fantastiske bøker.
461 sider, 11 kapittler og utallige ord; en verden langt fra min egen som jeg har tatt del av; en underlig, vanskelig og unikt fin kjærlighetshistorie som nå er slutt.
kanskje det minner meg for mye om mitt egent liv?

jeg har lukket hjertet mitt; inkapslet han inn som en fosil i en del av det; hvor han alltid kommer til å være det. det var når øynene mine tok inn empire state building jeg bestemte meg. "i love you, but your bringign me down". og etter fem dagers endeløs vandring i byen som alltid vil kjennes hjemme, men alikevell fremmed lot jeg minnene av han gå; jeg elsket en del av deg, og den savner jeg nesten vær dag. men den delen av deg jeg elsker eksister ikke lenger; kanskje den aldri gjorde det. kansje det var fantasien min som tok ord ut av munnen din og virret dem sammen uten kontext til den jeg elsket, kanskje det var et billig skuespill for å få meg på rygg, kanskje jeg tar feil; det var deg da; hjerteknust, sårbar, vaker og ærlig.
jeg avslo deg, bad deg på en typisk merverdig og symbolsk måte dra til helvete.
jeg tror ikke du forsto; jeg tror du ikke engang vil prøve

det er ikke lykkelig jeg skal bli, for jeg tror ikke jeg har muligheten for det. men jeg skal leve, for meg; egoistisk, oppslukt av hjernen, øl og musikk. nedgravd i vakkre bøker, spisene med pinner, ravene rundt i byen på natterstid, svingdansene med slibrige gutter, intense samtalerer og alt jeg det meningsløse jeg elsker.
mitt eneste håp for fremtiden er at den skal fylles med gode minner.

lykke til,