det er rart hvordan huset du vokste opp i pluselig virker fremmed, når du vokner opp og mobilen glir som sand gjennom hendene etter alt som har skjedd mens du sov. den unge optimisten i meg er kvalt, og jeg har alt tilgitt deg for det. det gjenstår bare å tilgi seg selv for denne tilgivelsen. jeg har en hemlighet, og på grunn av hva denne innebærer kommer jeg alltid til å være alene. det spiller ingen rolle hvor mye solen varmer, hvor vakker han er han som står ved siden av deg; alt sammenlignes, og ingenting er bra nok.
Jeg vet du ikke bryr deg uansett, og det har merkelig nok alltid vært noe av det jeg liker best.